Sommersol døgnet rundt, hundekos, mimring, fiske, utfordringer og hyggelig selskap med myggen svirrende rundt ørene. Kan sommeren starte bedre?
En uke på tur i gamle og kjære finnmarksfjell med tiden bortgjemt og bare naturen og friluftslivet i fokus.
Ett realt sommereventyr skal du her få lese:)
Sommerens store eventyr begynte mandag 29.juni med at jeg og Rex tok flyet fra Oslo til Alta. Dette var Rex sin første flytur og, som med alt annet han blir utsatt for, tok han dette med stor ro. Han var litt varm og forvirret der han plutselig sto alene midt blant masse fremmede på Alta flyplass, men utover det var han rolig og ustresset. Flinke hunden. Buret ble etterlatt på flyplassen og vi tok Taxi til Bossekop for å møte Carita og handle inn litt mat for ekspedisjonen vår. Etter at gamle rutiner (hva skal vi spise denne gangen?) var blitt testet gikk turen videre mot Øytun langs vei og stier.
Vår ankomst til Øytun ble varslet i god tid da hele hundegården til Harald satte i gang en velkomstsang (evt kom deg vekk din skumle kløvhund- sang). Men Harald kunne fortelle dem at verden slettes ikke hva så skummel som de trodde og kun en unghund ble stående igjen å kjefte på Rex mens vi tobeinte fant plassen rundt bålet med tid for bålkaffe (den beste som er) og hyggelig prat om gammelt og nytt. Det er ganske fantastisk at man selv etter 3 år føler seg like velkommen og hjemme på Øytun som den dagen man dro. Carita fikk til og med låne hund helt uten problemer, det var omtrent bare å plukke med seg hvem som helst hun ville ha, pakke kløven og dra av sted. Og så vi gjorde.
Nordlys ble Caritas turvenn og den hunden som når vi gikk på Øytun var en masete og slitsomt propell har vokst seg til å bli en behagelig liten kosehund. Etter litt pakkestyr ("dere kan jo alt" funket kanskje ikke like bra som Harald tenkte?), mimring med gamle valpebøker og skriving i boka var vi alle fire klare for tur. Første etappe gikk fra Øytun og opp til Klatrehuken rett ved skolen. Det er bare ett par kilometer opp til hit, men de går nesten rett opp så vi syntes at dette var en passende rolig start på turen. Turen opp gikk greit og vi nådde opp akkurat i tide for å nyte midnattsolens rødglødende skinn over horisonten. Bålet spraket og mens vi lå i soveposene og drakk kveldsteen var vi begge ganske så enige om at livet på tur var bra og at Øytun hadde vært ett utrolig bra år. Vi sovnet med hundene som krøllet seg inntil oss og en fantastisk utsikt over Alta, fjellene og naturen som hadde gitt oss ett av våre beste år. Ingen tvil om at vi sov godt denne natten.
Tirsdag våknet vi tidlig av solen som varmet oss i ansiktet og fortalte at natten var over og en ny dag var i gang (selv om det egentlig bare finnes morgen, dag og ettermiddag i Finnmark sommerstid). Vi kokte vann til morgente og hundenes frokost før vi spiste selv, mens vi nøt utsikten utover Alta-fjorden. Etter frokost ble tingene pakket og vi la i vei på turens lengste og hardeste etappe. Vi skulle vandre på tvers av Skoddevarre langs med vannene for å teste fiskelykken. Det skulle snart vise seg at vi hadde ett aldri så lite problem med denne fiskelykken; ingen av oss hadde fisket noe særlig siden Øytundagene og ved Garsonvann (første stopp) ble det en del klunder før vi fikk satt på kroker rett og funnet ut av hvordan man skulle kaste. Learning by doing er en veldig fin filosofi og mens vi var ved Garsonvann lærte vi oss hvordan både stang, knuter, kroker og kasteteknikk fungerte. Noen fisk ble det derimot ikke og etter at begge hadde satt fast kroken i bunnen av vannet og mistet en sluk fant vi ut at tiden var kommet for å vandre videre til neste vann. Solen var med oss hele denne dagen med gode temperaturer på rundt 17- 20 grader. Ved Dyrvatnet tok vi oss en lang og god pause. Vi fisket litt rundt på hver vår kant av vannet mens hundene hvilte seg i skyggen av hvert sitt tre. Heller ikke her ble det noen fiskelykke, men vi fikk iallfall naturens ro og stillhet innover kroppen. Etter ett langt og stressende skoleår med litt for mye å gjøre av alt var det utrolig deilig å bare kunne sitte helt i ro å se på solens glitring på det speilblanke sommervannet. Noen fugler som fløy forbi og sang over oss, fiskesnøret som suste gjennom lufte, det svake klunket av kroken som landet i vannet og de små ringene som spredde seg utover etter at speilet var brutt. Bare finne roen og tålmodigheten i fisket, plastre gnagsårene og nyte lunsjen i solskinnet. Herlig!
På veien videre mot neste vann, Holmvatnet, skulle vi få oppleve at sagnet om de innpåslitne og mangfoldige Finnmarksmyggene var sant. Myggen flokket seg så tett at all fornuft og tankekraft forsvant I det myggen flokket seg rundt og desperasjonen etter å kunne unna vokste. Plane nom Holmvatnet ble skrinlagt og vi ble enige om å gå strake veien ned til Storvatnet. Ett mindre heldig valg. Før vi visste ordet av det befant vi oss I en bake så bratt som unnarennet til Holmenkollbakken. Ett svært uheldig sted å være med tunge sekker og fullt påpakkede hunder. Og hva gjør man da? Jo, man bestemmer seg for enten å gå ned til en sti som kanskje fører oss opp igjen til fjellet eller man følger en sti som går bratt opp igjen mot fjellet. Vi valgte alternativ to og befant oss ganske snart midt i en steinrøys der vår beste mulighet var å klatre opp og i gjennom. Her fikk jeg virkelig bruk for teknikkene fra klatringen i Lillehammer og samarbeidet mellom oss og hundene ble satt på en virkelig prøve. Hundene var her nødt til å høre på "gå bak" og "vent". Om de raste av sted risikerte vi at både vi og hundene kunne rase over ende eller skade oss på usikre steiner. Heldigvis skjønte hundene stundens alvor og begge fulgte våre kommandoer og anvisninger. Nordlys er nok litt mindre klatrevant enn Rex og pep til tider i frustrasjon fordi hun ikke visste hvor hun skulle gå. Heldigvis visste Carita råd og Nordlys hørte på dem. Rolig og sikkert kjempet vi oss oppover og omsider hadde vi kjempet oss til toppen av steinrøysa. Hundepoter og klør ble straks sjekket og vi kunne heldigvis konstatere at den eneste som hadde blitt skadet på ferden var meg som hadde slått skinnleggen i en stein og fått starten av ett blåmerke. Utover det hadde alle det bra, men musklene var slitne hos både to- og firbeinte så det ble en pust i bakken før vi klatret oss videre langs reinstråkket og mot toppen. Litt dramatikk fikk vi oppleve her i det Rex løste ut litt jord og skled nedover med bakken, heldigvis hadde vi bånd på og Rex var klok nok til å skjønne at han bare måtte stå helt i ro til han fikk hjelp til å komme seg tilbake på riktig vei. Samarbeidets kraft fikk vist sin verdi. Omsider nådde vi høyden av fjellet igjen og kunne slappe av litt for å orientere oss i terrenget og vi konkluderte at vi befant oss rett ved Skredvatnet, det som opprinnelig var tenkt som dagens nest siste stopp, og vi fant oss en mye bedre rute nedover mot Storvatnet.
Omtrent i det beinas krefter meldte sin avskjed nådde vi kanten av Storvatnet og sjeldent har det vært så godt å legge fra seg sekkene, lufte tærene og kaste seg ut i kjølig fjellvann. Det var litt i overkant kaldt, men åh! så godt det gjorde for kløende myggestikk, svette rygger og møkkete panner.
Kvelden og natten ble tilbrakt ute under åpen himmel med en fantastisk utsikt over Storvatnet og midnattssolen som glødet varmt langt der borte. Hundene krøllet seg fornøyd sammen i hver sin ball etter kveldsmat og så snart jeg og Carita fant oss vei ned i soveposen kom hundene snikende for å legge seg inntil oss. Er det rart man synes livet på tur blir hakket bedre med en lodden venn?
Ser man bort fra at vi i 4-tiden ble vekket av noen merkelige mennesker på 4-hjulingstur (begge hundene stilte seg skeptisk og boffet som bare det) sov vi godt natten i gjennom.
Torsdagsmorgenen startet som alltid med frokost og hundefôring, deretter tok vi fiskestengene med oss å prøvde ut vannet. Kastene begynte å bli bedre, bunnfestene færre men fisk ble det dessverre ikke. Etter en times tid med fisking ga vi opp, pakket ned leiren vår og vandret mot Jostein ( som vi gikk jakt og fiske på øytun samme året som oss). Det som skulle bli ett lite kaffebesøk ble til nesten 3,5 times hygge med kaffe, te, vafler, is, hundeprat, øytunprat og diverse prat. Vi fikk også hilst på Jostein sine 16 huskies og 2 valpekull. Det er noe eget med huskier, de er så utrolig menneskekjære og koseglade. Hele flokken hoppet og danset i glede når vi kom inn og alle hundene gjorde seg til så best de kunne for å få oppmerksomheten vår. Herlige hunder på alle måter og det må sies at vi ble litt småmisunnelige på Jostein (og Gabrielle som vi også ble kjent med) som tør å ta sjansen og satse på hundene. Det krever mye av både tid og penger, samfunnet vårt er vel heller ikke akkurat laget for at man skal kunne leve av friluftsliv og hundekjøring. Men det at noen jevnaldrende faktisk har tatt det valget om å la friluftslivet og hundene stå i fokus imponerte og inspirerte. Vi merket ett stikk av lyst og ett ønske om å være like tøffe, like selvsikre og bryte ut av mønsteret... Men enn så lenge får det bli med drømmen. Mens vi sitter på skolebenken får vi heie på de av våre venner som tar sjansen.
Dere imponerer.
Etter en utrolig trivelig stopp hos Jostein bega vi oss ut på de siste kilometerne (ca 8,5 stk) hjem til øytun. Vi fant snart lysløypa vi har tilbrakt uttallige timer i med valpetrening, snørekjøring og skiturer. Mimringen gikk i ett og det ble delt mang en god historie fra tiden på øytun. For en tid, er ikke annet å si enn at det var ett fenomenalt år. Vi kom tilbake til øytun rundt kl 12, akkurat i tide til å rekke hovedfôringen med Harald. Trivelig å få være med å fôre i hundegården igjen. Neste morgen startet med sjekk av en unghund som hadde blitt skadet dagen før og mens vi surret rundt i hundegården for å kose på gamle og nye hundevenner kom Anne Beate (konen til Harald) ut for å ta vanningen av hundene og jammen fikk vi ikke hjulpet til med både den og møkkingen. Så sært den enn kan høres ut var det faktisk riktig så trivelig å vandre rundt i hundegården for å plukke møkk. Minner om en god tid kom tilbake:) Etter stellet i hundegården ble det frokost, oppvask og pakking før vi tok taxi ned til flyplassen. Fra de 17- 20 gradene og solskinnet hadde været snudd til 4 grader, sur vind og småregn. Ett sikkert tegn på at det var på tide å snu nesen sørover igjen Alt i alt en fantastisk tur og ett realt eventyr i gamle og kjente trakter. Det var utrolig godt å få naturens ro innover seg, kjenne på roen, den avslappende stemningen og stillheten. Få prøvd fiskelykken og nyte den gode følelsen av å være tilbake på tur. La oss håpe vi snart finner veien tilbake til skogen, naturen og opplevelsene. De er jo nærmere enn man tror.